Abisko – Karasjok, 15/4 – 4/5

Etter en velfortjent, dog noe kaotisk, perm i Narvik starter vi marsjen mot Kautokeino i strålende påskevær. En kjærkommen forandring!

Til tross for at helgens festligheter fortsatt sitter i kroppen raser milene av sted over Torneträsk, Skandinavias største fjellsjø.

Vi trives!

Selv om vi har sett frem til sol og varmegrader fører det også med seg problemer. Snøen smelter farlig fort og føret blir veldig trått. Framgangen er på det laveste nede i fattige 1 km/t og det koster alt for mye krefter. Vi ser oss derfor nødt til å gå på natta da det er minusgrader og skare.

Chillern og venter på minusgrader.

Nattmarsj. Klokka er 3 på natta, skareføret sitter godt og sola står høyt, vi har framgang igjen!

Nok et reingjerde forseres.

Etter nesten 4 måneder med iskalde lunsjer er det godt å kjenne at sola varmer og vi kan unne oss litt lengre lunsjer uten å begynne å fryse.

Men vi har fortsatt en jobb å gjøre.

Vi har blitt skremmende vant til, og glade i teltlivet. I teltet er alt bra, uansett hvor hard dagen har vært.

I Kautokeino gjør vi en grundig gjennomgang av utstyret, pulkene skal sendes hjem og vi gidder ikke å ha unødvendig vekt i sekkene.

Kaos

Vi sender hjem pulkene med blandede følelser, det skal bli godt å bli kvitt dem, for sannelig har vi kranglet mye med dem, men på den andre siden har vi blitt veldig glade i dem, de har vært godt turkamerater og tålt mye julig.

Selv om lokale helter i Kautokeino har lovet oss mye snø over fjellet til Karasjok blir det en del trasking i lynga.

Mye knoting før snøen tar helt slutt…

…og vi tar skiene på ryggen og rusler inn til Karasjok.

I skrivende stund har vi vært på tur i 118 dager og noen lurer kanskje på hvordan det å være så lenge på tur påvirker kropp og sjel. Fysisk sett har vi nok blitt ganske seige, dagsetappene er gjerne dobbelt så lange nå som de var ved start i Halden. Videre har vi et enormt energiforbruk og et høyt matinntak, vi er konstant sultne og stapper i oss alt vi har av mat, likevel renner kiloene av. Det å gå Norge på langs tærer på kroppen, vi har vondt en ny plass hver kveld, er konstant solbrente (luksusproblem?) og beina ser ikke ut!

Det som kanskje er vel så interesant er hvordan vi har det psykisk. En psykolog hadde nok funnet det interesant å observere oss underveis da det står klart for oss at man blir litt rar av å være så lenge på tur. Vi merker at vi blir stresset når vi er innom sivilisasjonen, det blir for mye støy og styr og vi blir helt utslitte. Det å gå på butikken å handle mat har blitt veldig rart, alt er så tilgjengelig og enkelt. Vi har gjort det til en vane å alltid spise før vi går innom butikken, gjør vi handlinga på tom mage går vi på en smell og kommer ut med fem handleposer hver med allskens rare luksusvarer vi har kjøpt i affekt. Det som bekymrer oss mest er imidlertid at vi har blitt ekstremt sløve og trege, enkel hoderegning må gjøres på fingrene og vi trenger gjerne flere forsøk før vi får det til. Vi må skrive huskelister over ting vi skal gjøre føler oss generelt surrete. Intelektet er også på et lavt nivå. Vi velger likevel å se på dette som noe positivt, dette er symptomer på at hjernen kobler av. Vi lever veldig rutinepregede liv og hjernen får tid til å slappe av og ta en liten ferie, det må da være sunt?

En annen effekt av det å leve så på naturens premisser som vi gjør er overtro. Vi er nådegitt villmarksgudene og det at det er noen som følger med oss og bestemmer over vær, føre og ikke minst utstyr har vi blitt overbevist om. Vi ser ikke på dette som overtro, men et faktum. Etter at vi fornærmet værgudene på det groveste noen mil nord for Storlien ble vi straffet hardt! Straffen kom i form av to måneder med konstant drittvær og dårlig føre. På det værste vurderte vi i fullt alvor om vi skulle begynne og ofre til værgudene. Etter to måneder med motgang mente værgudene at vi hadde lært leksa, og det har vi til gangs, vi tørr ikke snakke om været lenger av frykt for å fornærme de som styrer.

Det at verdens urbefolkninger, som har levd så tett på naturen i generasjon etter generasjon, tror på naturguder og ofrer til dem virker nå ganske logisk. Det ville nærmest vært arrogant å ikke gjøre det.

Utstyret er nok en ting vi ikke tørr snakke om. Hver gang vi har pratet om hvor fornøyd vi er med noe, eller hvor kjipt det er hvis det blir ødelagt, blir det ødelagt senest påfølgende dag. Dette har skjedd for mange ganger til at vi kan se på det som tilfeldigheter. Ski, staver, bindinger, telt, primus, termoser, pulker og drag er noe av det som har blitt ødelagt etter tankeløse kommentarer om hvor bra dette utstyret er.

To ting vi aldri snakker om er været og utstyret, gjør vi det går det alltid galt og det er derfor en unødvendig risiko å ta.

Vi skal slå leir og kommenterer hvor solide teltstengene er, 30 sek etter knekker stanga. Straffen er stivfrossne fingre, vi kan ikke annet enn le, vi gjorde oss tross alt fortjent til det.

Nå setter vi kursen for Neiden og deretter venter en kort seiersmarsj ut til Grense Jakobselv. Vi satser på å være hjemme til 17 mai!

Knut Erik

Advertisements
Posted in None | Leave a comment

Sulis – Abisko, 1/4 – 14/4

Tverrfjellet i Sulis

Vi kommer oss avgårde fra Sulitjelma, relativt umotiverte og slappe. Det er drittvær og vi skal over Sulisbreen. Noen hundre meter fra hytta ryker en festeløsning på draget. Tilbake i hytta for å reparere og det ender i hviledag.

Med det gode været følger også bra føre. Så turen over breen går lett og smertefreitt, uten bannskap.

Første lunsj i nettingen, det ble fort kaldt, men godt å kjenne at våren er på vei

Over grensen på svensk sideog terrengetflater ut umiddelbart.

Og det blir rypefest.

Tester vårføret.

Overskyet og vind, desverre er dette normalen og ikke unntaket

Etter at vi var nær ved å bli snøblinde på Saltfjellet har solbriller blitt påbudt, selv på uværsdager

På jobb

Katastrofen inntreffer, skia knekker og høylytt bannskap kan høres i mils omkrets. Dette er noe av det værste som kan skje, og det skjer selvfølgelig på værst tenkelig tidspunkt. Vi befinner oss midt i Sveriges største villmarksområde og svenskene er som kjent mer interessert i å kjøre snøscooter enn i å gå på ski, så det å oppdrive ei ny ski viser seg vanskelig. Heldigvis har vi Axel Bruun (sportsbutikk i Trondheim) med på laget, de sponser oss med et par nye ski og sender dem til Narvik. Helt fantastisk service, vi er dypt takknemlige!

Vi tar toget fra Abisko til Narvik med en klar plan; vi skal hente skiene, proviantere og oppdatere bloggen før vi drar tilbake til Abisko samme kveld. Som kjent går ikke ting alttid etter planen og før vi vet ordet av det har siste toget gått og vi står i Narvik uten telt og overnattingsmuligheter. På Narvik vandrehjem slenger en løsningsorientert nordlenning et par madrasser inn i dusjen og sier vi kan ligge der. Mer enn bra nok for oss!

Det meste ordner seg for kjekke gutter, også overnatting på et fullbooket vandrerhjem

Glad gutt med nye ski

Downtown Narvik

I Narvik griper vi også muligheten til å teste byens uteliv, vi har vært lenge på tur og synes vi har gjort oss fortjent til å nyte noen av sivilisasjonens goder

Vi spanderer på oss en real frokost, før vi med fulle mager, nye ski og godt mot stikker tilbake til Abisko og setter kursen videre mot Kautokeino og Finnmarksvidda!

Knut Erik

Posted in None | 3 Comments

Hattfjelldal – Sulitjelma, 17/3 – 31/3

Våte bein gir gode bein.

Bortsett fra å varme oss på brennende trær, preger dårlig vær også denne etappen.

Etter en sjelden overnatting innendørs starter dagens jobb. Gressvasshytta.

Enkelte av vindkastene er så sterke at jeg må sjekke at naboens telt fortsatt står. Prisen man betaler for leir i drittvær på høyfjellet; værfastdager.

Solen glimter til og Knut Erik gjør nok et stunt som ender i pulkens favør….

og til min store begeistring.

På vei over saltfjellet er vi sløve med solbriller og blir brente på øynene.

Martin

Posted in None | Leave a comment

Storlien – Hattfjelldal, 20/2 – 16/3

Det ble mange drittværsdager fra Storlien til Nordli.

Fellene løsner på skareføre og uten skruer forsøkes det med gaffa. Alt kan løses med makt og gaffa.

Skjækerfjella på svensk side.

Etter noen dager med mange bytter og reparasjon av utstyr tar vi fatt på etappen fra Storlien til Nordli, 24/2, en strekning på litt over 170 km. Når man er mette i sivilisasjonen er det lett å beregne ett stramt proviantforbruk den påfølgende etappen. Vi beregner ni dager med knappe proviantlagre opp til Nordli, noe som blir både spennende og utfordrende. Vi gleder oss.

Været er heller dårlig og kroppen føles tung. Landskapet er stort og hvitt. Det samme er himmelen. Vi begynner å lure på hvor den har tatt veien når skillet mellom land og himmel er visket ut dag etter dag. Vi går langs grensen med Skjækerfjella ruvende rundt oss på både norsk og svens side, fire dager etter start. Etter en proviantopptelling finner vi ut av vi har mat igjen til maks fire dager til og det gjenstår 109 km. Vi hadde beregnet til knappe ni dager. Nå viser det seg at vi har glemt både det ene og det andre som feks potetmos. Ingenting å skrive hjem om med andre ord. Det begynner og bli i grenseland men det er uaktuelt å dra inn til Vera eller snu. Vi bestemmer oss for å fortsette forflyttningen og for å spise minimalt fremover. Sjanseløs planlegging og dårlig vurderingsevne gjør at de neste syv dagene aldri blir glemt. For hver dag som går blir alt bare verre. Det er grått, trist og dunkelt mikset med tåke og sludd. Det er en meter “klabblag” under skia og energien går omsider mot slutten. Oppgitthet og raseri flommer snart over hos oss begge. Tre dager og 40 km igjen er vi skrapa for alt. Vi kommer oss heldigvis til noen gårder for å tigge om mat. En kar gir oss en snurring (aka død mann på boks), to drytech og en liter melk. Det tennes ett håp. 6/3 har vi på en eller annen måte kommet oss til Nordli. Knut tar en rekognoseringsrunde og oppdager det vi har drømt om i flere dager. Uttrykket på bildet forklarer alt. Spisestedet Liverten åpner om 30 min og de serverer stor middagsbuffet. Klubb, pinnekjøtt, kyllinggryte, salater, fisk, dessert og det som bedre er. Liverten serverer gratis mat til de som går Norge på langs. Vi takker for fantastisk mat og hyggelig vertsskap. I tillegg til maten fikk vi se 5-mila fra vm i Oslo. Man kan bli lykkelig av mindre!

Fra Nordli blir turen snudd opp ned. Vi går inn i Børgefjell med nydelig påskevær.

Forvirret og stressa lemen

Lunsj a la Børgefjell; 1 makrell i tomat, 1 potetmos toppet med gastromat, fem knekkebrød og litt peanutsmør. Men mette blir vi aldri.

Hviledag med pilkestikka mellom bena. Det ble med noen små ørret. Sparer de store ruggene til seinere.

Topptur med Store Kjukkelvatn i bakgrunnen.

Utsikt ned mot Susendalen

Martin

Posted in None | 1 Comment

Trysil – Storlien, 2/2 – 19/2

Høyfjellsområdene nord for Trysil er vakre.

Fint

Martins dagbok 9/2: “Det blåser kraftige kastevinder fra vest gjennom hele natten. Når jeg stikker hodet i forundring ut av forteltet før frokost, er det plutselig helt vindstille. -Takk, visker jeg med meg selv. Teltet til Knut minner mest om en iglo, da snøen har lagt seg i skavler rundt boligen. Forflyttningen fra høyfjellet og ned til Drevsjø skjer på ett deilig blunk med mange liryper som skvattrer rundt. På veien mot Drevsjø ser vi flere biler med hundesleder på taket. Femundsløpet ble vel avsluttet i går konstanterer vi. Etter lunsj blir en Jokerbutikk synlig. På parkeringsplassen er det mye folk som omkranser den tradisjonelle kanefarten som skal avgårde til Røros og martnan. Knut vil inn å kjøpe avis. På grunn av to helsider om turen i Lokalavisa i Trysil drar folk kjensel på oss og kommer bort for å snakke. Jeg står hengende over stavene, hvorav en er knekt og forsøkt spjelket med en bjørkekvist. De spør hva som har skjedd, og jeg forklarer. De engasjerte og hyggelige menneskene på plassen synes det er ille at jeg skal gå rundt med en ødelagt stav. -Gutten må da få ny stav, høres det en plass i forsamlingen. Lokalfolka og kanefartgjengen starter like gjerne en innsamlingsaksjon. Før vi aner hva som skjer står vi der på plassen med nye fjellstaver, over sekshundre kroner i kontanter og som fotomodeller. Det er bare å takke både sportsbutikken på Joker og lokalheltene. Vi tusler videre, lettere sjokkerte, langs veien ned mot Femundsenden. Etter en time tar vi igjen kanefarten og vi får smake ett par shotter med brennevin. Kontrastrike turer. Før vi når Femundsenden topper dagen seg. En stor bil med hunder passerer mens føreren tuter, gliser og vinker til oss. Vi vinker som vanlig tilbake, før vi ser kjapt på hverandre og kan konstantere at begge så det samme. Det var Lars Monsen. God natt.”

Lunsj

Og vinneren av gnagsårkonkurransen 2011 er…

Knut Erik! Gratulerer! Du vinner en sandsekk på tyve kg til å ha i pulken.

Vi benytter en nydelig scooter-trasé over Femund.

Blir godt med vår også..

Surt over Rien.

Dårlig med varme med en ødelagt primus. Vi får heldigvis fikset alt av utstyr når vi har nådd Storlien.

Martin

Posted in None | Leave a comment

Halden – Trysil, 8/1 – 1/2

I dag, 27 dager etter starten i Halden, har vi kommet oss på nett og i dusjen. Den nokså primitive tilværelsen kan altså gi en fantastisk gledesrus, når man kan koble helt av på en hytte i Trysil. Vi har tilbakelagt nesten 400 km på 27 dager.  Turen til nå har bestått av skog, skog og atter skog. Ingen tør snakke stygt om Østfold og Hedmark, men det skal jaggu bli godt å komme seg opp i mer åpent terreng. Spesielt Magnor og Trysil har imponert med hyggelige og hjelpsomme mennesker som har bidratt med kunnskap, elgkjøtt og kart. Intervjuer i lokalaviser har det også blitt.

Første morgen, rett utenfor Halden. Det er deilig når det pissregner.

Det er litt bedre når temperaturen faller og det blir skare på vannet.

Morsom butikk i Ørje der de hadde kart fra 60-tallet. Heldigvis bestemte vi oss for å satse på ett som hadde blitt fornyet etter den kalde krigen.

Det ble mange fine leirplasser på de islagte vannene.

Med Mari på tur.

Sør for Magnor var det brøyta veier, nesten som en slags bane, på de islagte vann.

Vi skjønte raskt hvorfor. Det må en 240 til!

Elgkjøttet som vi fikk av en lokalhelt i Magnor, ble til en elgfest i teltet.

Bål varmer både kropp og sjel. Vi blir sittende trollbundet og stirre inn i flammene hele kvelden.

Vi har vert så snille på turen at vi fikk treffe julenissen!

Monica, Svein Åge og barna kommer og møter oss øst for Flisa, med proviant, pizza og brus. Utrolig hyggelig med besøk og all hjelp vi fikk av storesøster (til Martin) Monica.

Psykisk terror. Det ryker en stav i aggresjon. Vi nevener ingen navn. Dere kan gjette.

Det smaker godt med en skikkelig hjemmelaga middag med rødvin på ei hytte i Trysil. Forøvrig er vi nå avhengi av ett par dager til å fikse litt på utstyret. Begge har fått løse bindinger, en knekt stav, ødelagt pulk, ødelagt glidelås på telt, ødelagt kartmappe, brent hull i sovepose osv. Men vi får god hjelp og får tilsendt nytt telt og pulk fra leverandører. Resten fikser vi selv. Man må nesten regne med litt slitasje på utstyret under en slik tur.

Midt under verdens beste frokost i dag, banker det plutselig på ruta…

Det var lokalavisa gitt. Ryktene går i Trysil. Vi avtaler å møte de i morgen på vei ut av Trysil for noen bilder og noen tips for ruten videre.

Ellers er alt bra og vi vil oppdatere så snart vi har mulighet igjen!

Martin

Posted in None | 4 Comments

Explorer´s night

Med “Man in extreme environments” som headline, var det duket for en eventyrlig fredagskveld på samfundet. Foredragsholderne var;

The deepest woman on earth – Tanya Streeter

The deepest man on earth – Herbert Nitsch

Crossing the poles – Børge Ousland

On top of the world – Sir Chris Bonington

Going into space – Jay Buckey

Vårt høydepunkt for kvelden var utvilsomt Børge Ouslands foredrag om hans utrolige polare ekspedisjoner. Han feiter seg opp til tur ved å drikke soyaolje og fløte. Et godt tips til oss som sliter med å få opp fettprosenten. Vi fikk en liten prat med Børge etterpå, og spurte om tips mot gnagsår. -Skumgummi tapet på hælen med sportstape og evt litt klister sitter i flere måneder, mente Børge.

Generelt en aften med utrolige mennesker, historier og bragder som det står stor respekt av. Ekspedisjoner satt i perspektiv så er Norge på langs som vi trodde; barneskirenn.

Posted in None | 1 Comment