Etter en velfortjent, dog noe kaotisk, perm i Narvik starter vi marsjen mot Kautokeino i strålende påskevær. En kjærkommen forandring!
Til tross for at helgens festligheter fortsatt sitter i kroppen raser milene av sted over Torneträsk, Skandinavias største fjellsjø.
Vi trives!
Selv om vi har sett frem til sol og varmegrader fører det også med seg problemer. Snøen smelter farlig fort og føret blir veldig trått. Framgangen er på det laveste nede i fattige 1 km/t og det koster alt for mye krefter. Vi ser oss derfor nødt til å gå på natta da det er minusgrader og skare.
Chillern og venter på minusgrader.
Nattmarsj. Klokka er 3 på natta, skareføret sitter godt og sola står høyt, vi har framgang igjen!
Nok et reingjerde forseres.
Etter nesten 4 måneder med iskalde lunsjer er det godt å kjenne at sola varmer og vi kan unne oss litt lengre lunsjer uten å begynne å fryse.
Men vi har fortsatt en jobb å gjøre.
Vi har blitt skremmende vant til, og glade i teltlivet. I teltet er alt bra, uansett hvor hard dagen har vært.
I Kautokeino gjør vi en grundig gjennomgang av utstyret, pulkene skal sendes hjem og vi gidder ikke å ha unødvendig vekt i sekkene.
Kaos
Vi sender hjem pulkene med blandede følelser, det skal bli godt å bli kvitt dem, for sannelig har vi kranglet mye med dem, men på den andre siden har vi blitt veldig glade i dem, de har vært godt turkamerater og tålt mye julig.
Selv om lokale helter i Kautokeino har lovet oss mye snø over fjellet til Karasjok blir det en del trasking i lynga.
Mye knoting før snøen tar helt slutt…
…og vi tar skiene på ryggen og rusler inn til Karasjok.
I skrivende stund har vi vært på tur i 118 dager og noen lurer kanskje på hvordan det å være så lenge på tur påvirker kropp og sjel. Fysisk sett har vi nok blitt ganske seige, dagsetappene er gjerne dobbelt så lange nå som de var ved start i Halden. Videre har vi et enormt energiforbruk og et høyt matinntak, vi er konstant sultne og stapper i oss alt vi har av mat, likevel renner kiloene av. Det å gå Norge på langs tærer på kroppen, vi har vondt en ny plass hver kveld, er konstant solbrente (luksusproblem?) og beina ser ikke ut!
Det som kanskje er vel så interesant er hvordan vi har det psykisk. En psykolog hadde nok funnet det interesant å observere oss underveis da det står klart for oss at man blir litt rar av å være så lenge på tur. Vi merker at vi blir stresset når vi er innom sivilisasjonen, det blir for mye støy og styr og vi blir helt utslitte. Det å gå på butikken å handle mat har blitt veldig rart, alt er så tilgjengelig og enkelt. Vi har gjort det til en vane å alltid spise før vi går innom butikken, gjør vi handlinga på tom mage går vi på en smell og kommer ut med fem handleposer hver med allskens rare luksusvarer vi har kjøpt i affekt. Det som bekymrer oss mest er imidlertid at vi har blitt ekstremt sløve og trege, enkel hoderegning må gjøres på fingrene og vi trenger gjerne flere forsøk før vi får det til. Vi må skrive huskelister over ting vi skal gjøre føler oss generelt surrete. Intelektet er også på et lavt nivå. Vi velger likevel å se på dette som noe positivt, dette er symptomer på at hjernen kobler av. Vi lever veldig rutinepregede liv og hjernen får tid til å slappe av og ta en liten ferie, det må da være sunt?
En annen effekt av det å leve så på naturens premisser som vi gjør er overtro. Vi er nådegitt villmarksgudene og det at det er noen som følger med oss og bestemmer over vær, føre og ikke minst utstyr har vi blitt overbevist om. Vi ser ikke på dette som overtro, men et faktum. Etter at vi fornærmet værgudene på det groveste noen mil nord for Storlien ble vi straffet hardt! Straffen kom i form av to måneder med konstant drittvær og dårlig føre. På det værste vurderte vi i fullt alvor om vi skulle begynne og ofre til værgudene. Etter to måneder med motgang mente værgudene at vi hadde lært leksa, og det har vi til gangs, vi tørr ikke snakke om været lenger av frykt for å fornærme de som styrer.
Det at verdens urbefolkninger, som har levd så tett på naturen i generasjon etter generasjon, tror på naturguder og ofrer til dem virker nå ganske logisk. Det ville nærmest vært arrogant å ikke gjøre det.
Utstyret er nok en ting vi ikke tørr snakke om. Hver gang vi har pratet om hvor fornøyd vi er med noe, eller hvor kjipt det er hvis det blir ødelagt, blir det ødelagt senest påfølgende dag. Dette har skjedd for mange ganger til at vi kan se på det som tilfeldigheter. Ski, staver, bindinger, telt, primus, termoser, pulker og drag er noe av det som har blitt ødelagt etter tankeløse kommentarer om hvor bra dette utstyret er.
To ting vi aldri snakker om er været og utstyret, gjør vi det går det alltid galt og det er derfor en unødvendig risiko å ta.
Vi skal slå leir og kommenterer hvor solide teltstengene er, 30 sek etter knekker stanga. Straffen er stivfrossne fingre, vi kan ikke annet enn le, vi gjorde oss tross alt fortjent til det.
Nå setter vi kursen for Neiden og deretter venter en kort seiersmarsj ut til Grense Jakobselv. Vi satser på å være hjemme til 17 mai!
Knut Erik
Barneskirenn 2011 